Jeg ser ikke helheten.

Jeg har emosjonell ustabil personlihet, og jeg ser ikke alltid alle detaljene.
Jeg tenker litt svart hvitt og helheten bak ting kan være vanskelig å forstå noen ganger.
Jeg føler mye og tenker mye, allikevel er det noe som skurrer i hodet mitt.
Hvis jeg elsker noen så elsker jeg de av hele mitt hjerte, og hvis jeg hater noen som har såret følelsene mine så hater jeg de sterkt.
Jeg hater min mamma og stefar.
Jeg ble utsatt for grov omsorgsvikt i barndommen min, overgrep og vold.
Mamma og stefar slo meg hardt i ansiktet, de la seg over meg, de la hele kroppsvekten sin på meg og holdt meg foran munnen så naboene ikke skulle høre at jeg
gråt og ropte.
De er psykopater uten empati.
De har påført meg så mye smerte og psykiske belastninger.
Jeg har vært psykisk syk hele livet mitt.
Jeg har vært inn og ut av psykiatrien.
Var det neglekt og forsømmelse som tok livsgnisten fra meg?
Det var ingen kjærlighet å få, Ingen nærhet eller hudkontakt.
Jeg er så underernært, jeg er sårbar.
Jeg kan bli bitter, tenk alt min mamma og stefar har tatt fra meg.
De har ødelagt hele min barndom, ungdomstid, voksenliv, det har ødelagt hjertet mitt💔

Jeg bærer på en dyp sorg inni meg.
En tapt barndom jeg aldri vil få tilbake.
Jeg gråt og gråt, hulket meg i søvn, gråten min var hjerteskjærende og jeg hadde det grusomt vondt inni meg.

Det er ikke verdt det, de er ikke verdt det!
De opptar tankene mine hele tiden, de skal ikke få ødelegge mer.
Min mamma og stefar har tross alt ødelagt hele mitt fukings liv.
Jeg må prøve å se videre, når tankene kommer må jeg prøve å ikke skade meg selv.
Når jeg tenker på min stefar så må jeg slå meg selv hardt i ansiktet med kraftige slag mot øyet mitt.
Jeg hater han og jeg er så sint på han.
Jeg hater min mamma også!

Jeg skal prøve å fokusere på det fine i livet mitt.
Jeg må prøve å se fremover, selv om det ikke er lett alltid.
inni meg er jeg lille Michelle på 2 år.
Det forsømte lille barnet.

Kjære Michelle, jeg elsker deg.♥️